Svaret er: Begge deler. ADDIE-modellen er en generell rammeverk for instruksjonsdesign, som betyr at den kan brukes til å planlegge alt fra et 15-minutters e-læringskurs til en hel mastergrad eller et praktisk kurs i snekring.
Men i praksis er den i dag "hjemmet" til de som jobber med e-læring. Her er hvorfor:
1. Opprinnelsen (Generell læring)
Modellen ble utviklet på 1970-tallet for det amerikanske forsvaret. De trengte en systematisk måte å trene opp store mengder folk på komplekse maskiner. På den tiden fantes ikke e-læring slik vi kjenner det; det handlet om klasserom, manualer og praktisk trening.
2. Hvorfor den er perfekt for e-læring
Selv om den er generell, har ADDIE blitt bransjestandarden for e-læring fordi digitale prosjekter krever veldig stram struktur.
I et fysisk klasserom kan en lærer improvisere hvis noe ikke fungerer.
I e-læring er alt låst når kurset publiseres. Hvis du oppdager en feil i uke 3 av et nettkurs, er det dyrt og teknisk krevende å fikse. Derfor følger man ADDIE-stadiene slavisk for å sikre kvalitet:
Fase | I klasserommet (Eksempel) | I e-læring (Eksempel) |
Analyze | Hva kan elevene fra før? | Hvilke nettlesere bruker de? Har de lyd på PC-en? |
Design | Lage en disposisjon for timen. | Lage et storyboard (skjerm-for-skjerm plan). |
Develop | Skrive ut oppgaveark. | Programmere interaktivitet og spille inn video. |
Implement | Gjennomføre undervisningen. | Laste opp kurset til et LMS og gi tilgang. |
Evaluate | Spørre: "Lærte dere noe?" | Se på data: Hvor mange klikket seg ut halvveis? |
3. Finnes det alternativer?
Mange mener i dag at ADDIE er for "tung og treg" for moderne teknologiutvikling (den kalles ofte en vannfallsmodell). Derfor bruker mange e-læringsutviklere nå mer moderne varianter:
Konklusjon: ADDIE fungerer som et kart. Du kan bruke kartet til å gå på tur i skogen (læring generelt) eller til å bygge en vei (e-læring), men det er veiutbyggerne som bruker kartet mest aktivt i dag.